Dagen da oljealderen tok slutt

Det var en kald marskveld, men ingen frøs. Et brennende engasjement og fakler holdt oss varme. Vi var flere tusen som sto samlet på plenen framfor stortinget for å si hva vi mener om årets, ja kanskje tiårets største miljøsak – hvorvidt vi skal åpne for oljeutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

For nå står vi overfor et veiskille. Skal vi satse på den fornybare næringen? Eller skal vi fortsette å pumpe penger inn i en oljeindustri som neppe har mer enn 50 år foran seg?

Det hele blir ikke bedre av at Lofoten, Vesterålen og Senja er noen av verdens mest utsatte naturområder. Fiskebestandene utenfor Lofoten er unike, og vi kan ikke under noen omstendigheter sette slike ressurser på spill. Da oljeriggen Deepwater Horizon eksploderte i Mexicogulfen, innså alle hvilke konsekvenser et storstilt oljeutslipp kan få på naturen. I dag later Deepwater Horizon-ulykken å være fullstendig glemt. Men hvem tør tenke på konsekvensene dersom denne ulykken hadde skjedd utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

”Steinalderen tok ikke slutt av mangel på stein. Oljealderen trenger ikke å ta slutt av mangel på olje.” For vi står ikke bare overfor utfordringer. Vi står også overfor muligheter. Nå har vi muligheten til å sende et signal. Vi kan si at oljealderen går mot sin slutt. At en ny æra er på vei. En æra dominert av det fornybare! Men da må vi satse på de grønne prosjektene, som for eksempel utvikling av havvindmøller og saltkraft. Og vi kan ikke gi godkjenninger til nye oljeprosjekt, der utvinningen ikke begynner før om 10 år, 5 år etter at verdens utslippstopp må være nådd.

”Etter oss kommer syndfloden,” sa Madame de Pompadour til Ludvig den 15. etter slaget ved Rossbach i 1757. Skal dette også bli vårt ettermele? Eller skal vi tørre å si nei? Tørre å stå opp mot oljeselskapene, og redde den lille planeten vår.

Axel Storebø, fylkesstyremedlem Oslo KrFU